Hvorfor gråter du?

I går sto jeg ved graven til et menneske jeg likte veldig godt. Det er nøyaktig tre år siden han døde, men det er (som det alltid er med kjærlighet) egentlig ikke et tap som går opp i antall dager.

 

Tre år. Da burde sorgen på en eller annen måte ha funnet sin plass. Og ja, det har det. Det er akkurat her - i hjertet mitt. Jeg bærer den med meg. Eller – det kommer av seg selv. Jeg tror ikke jeg kunne forlatt det i det hele tatt, selv om jeg ville. Den forteller om alt jeg delte med ham. Om alt han ga. Om alt det vi fikk oppleve sammen. Den forteller om smerte og om sykdom. Den forteller om latter og felles gleder. Den forteller om kjærligheten jeg fikk fra ham. Og det vil den fortsette å gjøre.

 

Og mens jeg sto der ved steinen og satte blomstene i de spisse, grønne vasene, lød det i tankene: «Kvinne, hvorfor gråter du?». Nå, kanskje i motsetning til fordommene rundt prester, er det ikke hver dag bibelsitater dukker oppr frem i mine tanker. Men når det skjedde her, tror jeg det er fordi de ordene alltid har vært så sterke for meg.

Dette spør englene Maria Magdalena påskemorgen mens hun står ute i gravhagen ved Jesu grav. Hun gråter. Og hun blir fortvilet når hun oppdager at Jesu døde kropp ikke er der.

"Kvinne, hvorfor gråter du?".

Jeg har noen ganger tenkt at det godt kan høres ut som en: «Jamen, hva da, dame, hva roper du for?». Det er i alle fall tonen mange sørgende ser ut til å kunne høre i spørsmålene når noen spør dem: «Er du sånn om å gå videre?».

Men det er slik vi egentlig ikke skal høre det. For spørsmålet fra englene – et spørsmål som snart gjentas av den oppstandne Jesus selv – er et spørsmål utenfor omsorg. Ja, Jesus, som på et tidspunkt til og med gråt ved graven til en god venn, spør: "Kvinne, hvorfor gråter du?"

 

For Mary var det ikke noe enkelt svar på det. Selv om hun ga et enkelt svar: "Noen har flyttet min herre, og jeg vet ikke hvor jeg skal finne ham. ”. Ja, det var det hun sa, men det hun egentlig sa var så mye mer: "De har tatt min herre, og nå vet jeg ikke hvor jeg skal finne trøst. Hvor finner man fred. Hvor finner man kjærlighet. Hvor finner man håp..."

I ethvert menneske som står ved en grav over et menneske de har elsket, kan noe lignende høres ut som: Jeg har mistet min venn, min ektefelle, mitt barn, min far, min mor, min bror, min fortrolige, min kjæreste... og nå vet jeg ikke hvor jeg hører hjemme, hvem jeg er, hva jeg trenger, hvor... For med tapet kommer en tomhet. En ensomhet. Og det er ikke en slik tomhet at man bare kan fylle på med noe annet. Det er ikke et tap som kan fikses.

 

Vi har alle graver å besøke. Graver fra mennesker vi elsket. Eller gravplasser i tankene våre der noe som var dyrebart for oss nå ligger begravet. Et forhold. Et ekteskap. Drømmen om barn. Eller noe helt annet. Uansett hvilken grav vi står ved, spør Kristus oss nå også: "Min venn, hvorfor gråter du?". Det er stemmen hans som høres når det er våre tårer som renner. Og at det er han som lytter til våre svar gjør hele forskjellen. For han kjenner smerten og tapet, ensomheten og tvilen, angsten og døden. Han hadde den på kroppen slik at vi aldri skulle bruke den alene.

 

Den er stor. Ja, det er hele evangeliet i én setning. Men det er ikke en rask løsning. Det får oss ikke til å slutte å gråte, savne og sørge. Men kanskje kan det gi oss styrke til å bære alt som er vanskelig for oss. Kanskje det til og med kan gi oss mot til å spørre personen som står ved siden av oss: "Min venn, hvorfor gråter du?"

 

"Og på grensen av tid lever fortsatt

dine løfteord ved døpefont;

dåpens lys tennes når livet slukner”

DDS 448,5