Ofte er møtene dramatiske, men alltid med et pust av overjordisk lykke, som man selv beskriver det.
Her er 108 gripende, rørende og fantastiske beretninger om menneskers møter med engler – i hverdagen så vel som i ekstreme situasjoner. Denne boken gir en fornyet bevissthet om tilstedeværelsen av himmelske vesener i dag – som kanskje ikke er så unormalt som vi ofte får det til å være.
Noen ganger virker det dramatisk – andre ganger med et snev av humoristiske undertoner.
Ropte til Gud
Min impotente fortvilelse truet med å sprekke brystet mitt, og jeg uttalte et langt, hes rop, fullt av sjelekval. Det betydde: "Gud i himmelen, hjelp meg!" La mitt kors være lysere!» Jeg vaklet litt lenger, så jeg plutselig så en mørk skikkelse, uvirkelig med sine disige konturer, foran meg. Jeg ville rope til skyggen, men stormen kvalte ordene mine.Nå skjedde imidlertid noe fantastisk: Den fremmede tok tak i forenden av stokken og la den på skulderen hans. Jeg skyndte meg tilbake bakover, og med samlet styrke bar vi nå byrden. Hvor lett stammen plutselig ble! Den fremmede gikk raskt, bare fire skritt foran meg, og likevel så jeg bare en uvirkelig skygge i naturens krefters ville raseri. Med uforminsket fart gikk det opp bakken. Jeg måtte klamre meg til bagasjerommet for å unngå å snuble. Den andre så seg ikke tilbake, men trakk meg raskt frem med seg. Jeg ville utvilsomt ha gått meg vill, men den fremmede skred trygt og standhaftig frem gjennom nattens mørke. All min angst og svakhet var borte, og jeg fulgte ham selvsikkert. En kraft kom fra ham og ble overført gjennom bagasjerommet til meg, slik at føttene mine i de klønete støvlene beveget seg friere. Den brede rammen hans beskyttet meg mot vinden og den piskende snøen. Snart fikk jeg øye på det høye brettgjerdet foran oss, og der lå den enorme haugen med tømmerstokker som hadde ligget ved elven åtte kilometer bak oss – dratt av en hær av navnløse skikkelser i det iskalde mørket i den sibirske vinternatten. .
Han var forsvunnet
Vi slapp stammen der, og jeg gikk raskt frem for å takke den fremmede. Men han hadde forsvunnet inn i mørket. Jeg så meg søkende rundt på alle kanter, men det var ingen å se, hadde det vært en av våre? Eller en vaktpost? Kanskje en sivil russer som hadde forbarmet seg over meg, eller – en engel, det visste jeg ikke. Men en ting visste jeg sikkert: Det var Gud selv som hadde sendt ham. Han hadde hørt mitt dype nødskrik og hjalp meg i sin evige kjærlighet.»