En sønn ser tilbake i minnet og reflekterer over forholdet til faren. Et forhold som ikke var uten spenninger. Ikke på grunn av voldelige konflikter og motsetninger, men heller på grunn av alt det de ikke klarte å sette ord på.
Historien er preget av en stille sorg over alt det usagte, men også av humoristiske omveier og ikke minst en takknemlighet for den nåden som tross alt bandt dem sammen.
«Det blir feil å skrive at jeg hadde et veldig nært forhold til far. Men det blir også feil å skrive at jeg ikke hadde det. Med denne boken prøver jeg vel å finne tegn på at jeg hadde et nært forhold til ham. Bare på en spesiell måte. En måte som passet oss. Og det betyr en diskré måte. Jeg har – så vidt jeg kan se – en forestilling om at forholdet mellom oss var noe grunnleggende, en uuttalt forutsetning for så mye. Kanskje det er ønsketenkning. Jeg prøver å finne bevis på at det ikke er det. Og jeg finner dem i glimt – jeg mener. Men er det bare et glimt?