I barndomshjemmet i eneboligen i Smørumnedre gikk man naturlig nok i kirken i julen, i dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Men den unge Jesper lengtet allerede etter mer. Den første konkrete påminnelsen om at kristendommen kunne være mer enn tradisjon var etter begravelsen ved farens for tidlige død. Moren siterte en salme som inneholdt påskens budskap, og det virket forløsende å ikke være alene med sorgen, men å føle på kropp og sjel at andre hadde gått gjennom det samme.
Jesper Lohmann skriver med en rå ærlighet, en kjærlig klarhet og en følsom appetitt på livet. Det er en tur gjennom mørket og en takknemlighet for lyset.