Den blå anemonen av Kaj Munk
1. Men hva skjedde?
Min vinterfrosne hjertekvarts
må smelte ved å se det,
den første dagen i mars.
Det som brøt gjennom den svarte jorden
og ga den med sin havblå blomst
et skvett av himmelens tone?
Den lille anemonen,
Jeg plantet der i fjor.
2. På Lolland hentet jeg den,
et kjærtegn fra min fødeøy.
Så jeg gikk hit og ventet
og tenkte at den måtte dø;
den savner skogkvarteret sitt,
dens varme luft, dens fete leire;
i denne fiendesonen
anemonen min dør,
Jeg vil aldri se det igjen.
3. Nå står den der og nikker
så seierssel i Jyllands grus,
ukuelig og sikker
til tross for ensomhet og gut,
som om verdens motgang her
har gitt det en større verdi,
litt amazon
og likevel min anemone
som bølgen av innsjøen skinner.
4. Men hva skjedde?
Hjertet mitt er kaldt og hardt som kvarts
det smelter ved å se det
den første dagen i mars.
Jeg tenkte: «Evig skilsmisse
min sjel og glede ”der jeg satt
jeg vint'rens grumme ferdig.
Nå min anemone,
hjertet mitt glad igjen.
5. For denne rene fargen
det er for meg som en vårdåp,
det etterlater meg en nyfødt arv
en evighet av håp.
Så bøyer jeg meg mot bakken
og stryker ømt over silkeormen din,
en flik på nådens trone.
Du lille anemone,
hvor stor er skaperen vår!