Kunstner og sogneprest Inge Marie Kirketerp Hansens ord og tanker bak dette trykket:

Jesus sier “Hvis ikke hvetekornet legges i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt” (Johannesevangeliet 12,24).

I naturen skjer dette hele tiden: Et korn må gjemmes vekk i den mørke jorden, hvor det blir usynlig. I det skjulte begynner en forvandling, som vi ikke kan se – og først senere, når det spirer, aner vi at det er håp i det vi trodde var tap. Slik kan naturens gang på sin måte være en påminnelse om alt det som ligger under overflaten. Det vi høster, har vært lenge underveis. Det har vært gjemt, kanskje glemt. Kanskje har det vært igjennom storm og tørke. Men en dag bærer det frukt.

Jesus bruker bildet med hvetekornet om seg selv og det forunderlige og håpefulle som ligger i påskens fortelling om død og oppstandelse, men det treffer også noe i oss. Noen ganger kaller livet oss til å gi slipp, til å legge noe i Guds hender – selv om det føles som et tap. Men i Guds virkelighet er det nettopp der livet begynner å vokse. Ikke med en gang. Ikke som vi forestiller oss det – men med en kraft som bærer mer frukt enn vi selv kan frembringe.

og oppstandelse, men det treffer også noe i oss.

Noen ganger kaller livet oss til å gi slipp, til å legge noe i Guds hender – selv om det føles som et tap. Men i Guds

virkelighet er det nettopp der livet begynner å vokse. Ikke med en gang. Ikke som vi forestiller oss det – men med en kraft

som bærer mer frukt enn vi selv kan frembringe.