Kunstner og sogneprest Inge Marie Kirketerp Hansens ord og tanker bak dette trykket:

LÆNESTED av Inge Marie Kirketerp Hansen

Ingenting slår en skikkelig ruskende dag, hvor man er ved havet, og det er full styrke på vinden. Det kan nesten være så man mister pusten i den harde vinden, men stiller man seg i vannkanten med utstrakte armer og våger man å lene seg frem mot vinden kan man oppleve den fantastiske følelsen av å bli båret.

Tillitsøvelser kjenner de fleste. For eksempel den, hvor man skal la seg falle bakover og stole på, at de andre vil gripe én. Jeg har alltid vært enormt dårlig til den slags, for – hvis jeg skal være helt ærlig – så tør jeg ikke helt stole på, at de andre nå også er klare. Eller i det hele tatt kan bære meg.

Men den menneskelige forfengelighet kan vi godt gi slipp på, når det handler om tro, for tro er å lene seg. Lene seg inn i Gud, og hvis vi skal oppleve oss båret, så er vi ganske enkelt nødt til å gi slipp. Våge det.

Å lene oss opp mot vinden kunne være et godt bilde på troen, for det er å gi slipp for en stund. Det er å ta imot en kraft, som ikke er vår egen. Kjærligheten fungerer på den måten. Tilgivelsen også. Troen like så.

Vinden ved Vesterhavet kan være ganske omskiftelig: Man kan lene seg og oppleve seg båret det ene øyeblikk for det neste øyeblikk å skulle bære seg selv, men den omskiftelighet finner vi ikke hos Gud.

Hos profeten Esajas lyder det et sted: ”Til dere blir gamle, er jeg den samme, til dere blir grå, bærer jeg på dere” (Es. 46,4)

Gud kan også dytte oss, lede oss på vei, minne oss om, at vi er blitt gitt livet med evner, krefter og muligheter – men han slipper oss aldri. Tør du lene deg inn i det?